Når jeg maler føler jeg meg veldig nær pigmentene, fargene, vannet og bevegelsen som skjer når dette kommer på lerretet. Den våte malingen sprer seg ut utover. På hvilken måte bestemmer den som maler.
Tyngdekraften har sitt å si. Jeg har laget bilder der malingen har vært tynn og lerretet har ligget skrått mot meg. Lerretet har vært tørt. Resultatet er rennende malingflekker. Noen steder er det spor av små elver. Andre
steder har vanndråpene trillet og hoppet nedover lerretet. Det får meg til å tenke på sporene etter regn. Skape konturer får en til å tenke at en ser disse sporene på nært hold. De har jo også den naturlige
størrelsen som vanlige spor etter vann.
I andre tilfeller har jeg fuktet deler av lerretet. Der ser vi at malingen har spredd seg utover på en annen måte. Resultatet er blitt en diffus blanding av farge. De forskjellige pigmentene
har glidd over i hverandre, eller det er diffuse flekker der malingdråpene har falt. Derfor blir inntrykket uklart. Jeg synes at det gir et inntrykk av noe som ligger fjernere, at jeg kan tolke det som skyer.
Denne typen maleri starter ikke som
avbildning av noen virkelighet. Men når det danner seg former på lerretet, er det alltid fristende å fundere over hva de likner på.